Å bli misforstått føles fryktelig, spesielt viss ein blir misforstått i retning av det negative. Kva er det som gjer at me seier ein ting, men mottakaren oppfattar noko anna enn me meinte?
Tenk på kva mottakaren har å forholda seg til: Orda me seier, kroppsspråket vårt, tonen me seier det i, omstenda rundt, forholdet oss imellom, korleis mottakaren sjølv har det i dag, likskap og skilnader mellom oss og mottakaren, for å nemna noko. Det er så mykje som kan leia oss på ville vegar at det er mest utruleg at me forstår einannan i det heile tatt, tenker eg mange gonger. Som regel står og fell god kommunikasjon på ønskjer om, og vilja til, å forstå. Og gjera seg forstått.
Kva kan me gjera for å gjera oss så forstått som mogleg, då?
Me kan i alle fall ha ei meining om korleis me ønskjer å kommunisera med andre, kva tone me snakkar til kvarandre i. «Tone of voice» snakkar me gjerne om. Men «tone», rett og slett (la oss gjerne slå eit slag for det norske språket, når me først er i gong :)).
Korleis er den personlege tonen vår, eller organisasjonen vår sin tone? Har me ei meining om det? Å kommunisera ansikt til ansikt er somme tider krevjande nok, men då har me nett desse andre faktorane som ansiktsuttrykk, stemme, tone og kroppsspråk som kan nyansere og understøtta det me seier. Når me kommuniserer digitalt, skriftleg, så må me bruka andre verkemidde. Du har emojis, bilde og video, men til sjuande og sist er det orda som kjem ut av tastaturet vårt som tel.
Kva tone passar til organisasjonen vår: vennlig, seriøs, formell, munter, optimistisk, realistisk, varm, nær, personleg, leiken, alvorleg, kunnskapsrik. Snakkar me i dur eller moll? Seier me «eg» i denne bedrifta, når me kommuniserer, eller seier me «me» – eller bruker me firmanamnet vårt gjennomgåande? Seier me «våre kunder» eller seier me «du»?
Det må me tenka over, og så må me prøva så godt me kan å gjennomføra det i praksis. Og håpa i det lengste at me blir forstått. Gode relasjonar tåler ei misforståing i ny og ne også.
Alt vel!