«Langt tilbake i tida, for nesten tretti år siden, satte Margit Sandemo seg til skrivebordet for å selge sin sjel til husmødrene. Hun ble stammor til Isfolket. Sandemo fikk løfte om jordisk vinning mot at minst én av hennes bøker hvert år skulle gå i tjeneste hos Bladkompaniet og gjøre leserne avhengige. Bøkenes tegn skulle være de erotiske og mystiske omslagene, og de skulle besitte trolldomskrefter.» (Kraftig omskriving av åpningen av «Sagaen om Isfolket»)
Det var på begynnelsen av 80-tallet at vi ble introdusert for bøkene i Sagaen om Isfolket. Isfolket var et mytisk og mystisk folkeslag fra Trøndelag som hadde krefter til å bedrive ondskap, men som for det meste kanaliserte kreftene sine til det godes tjeneste. Isfolket var utstøtte, håna, latterliggjorte, farliggjorte og forfulgte. Vi ble kjent med Tengel den gode, hans naive og hjertegode kone Silje og deres etterkommere. For første gang i livet var vi involvert i en ekte slektskrønike, hvis vi da så bort fra det danske tv-dramaet Matador som foreldrene våre fulgte på tv. Og dette var noe ganske anna enn sober dansk før- og etterkrigshistorie. Å lese Isfolket var som å boltre seg i alt som var skummelt, overjordisk, spennende, gripende og erotisk på en gang.
Dessuten, argumenterte vi overfor voksne som ikke var like begeistra som oss, var det masse historie i bøkene som tidsmessig strakte seg fra seint 1600-tall og inn i samtida.
Margit Sandemo har alltid vært en svært produktiv forfatter. De 47 bøkene i Sagaen om Isfolket kom ut i en periode på åtte år fra 1982 til 1989, altså skreiv Sandemo gjennomsnittlig 5,87 bøker i året. Og vi leste. Bøkene gikk på rundgang i familier og nabolag. Koner fikk mennene sine til å lese boka først, for å vurdere om boka var alt for skummel eller erotisk. Naboer hadde innarbeidede låne-lister, slik at Wenche alltid fikk boka etter Torill som så gav den videre til Mari og Geir – som igjen gav den til meg.
Og det var 1983 og Margit Sandemo greide ikke skrive like fort som vi leste. 5,87 bøker i året var ikke nok. Det oppstod frustrerende tomrom mens vi gikk og venta på neste bok. Som mellom bok 11 og 12, da vi var desperat sugne etter å få vite om Villemo skulle få Dominic, eller om Isfolkets forbannelse ville greie å holde de to lengtende sjelene fra hverandre.
Vi måtte fylle tomromma med noe, og Kongsvinger bibliotek ble redninga for min del. Bibliotekarene visste råd for fjortiser med et utømmelig behov for drama, og viste meg til hylla med Ibsen. Vi begynte med Gengangere og avanserte til Vildanden og Hedda Gabler. Her fikk vi mengder av drama i form av uekte barn, syfilis, uønska svangerskap, løgn, bedrag og sjølmord. Hjemme så vi Rosmersholm i en streng svart-hvitt oppsetning på Fjernsynsteateret, og vi pløyde gjennom halve Byggmester Solnæs før Bladkompaniet endelig fikk ut bok nr 12 i Sagaen om Isfolket, «Feber i blodet». Til denne boka hadde kunstneren Svein Solem laga et omslag som var såpass vågalt at vi knapt vågde vise oss med boka offentlig. Vi leste dessuten ut boka på ei natt, og nye tomrom oppstod.
Og slik gikk åra med Isfolket.
Det var på denne tida vi leste det vi leste, i lykkelig uvitenhet om at det fantes en rangering av litteratur som gav Ibsen rollen som høylitterær forfatter og Sandemo rollen som produsent av husmorporno. Vi skulle snart rives ut av denne bobla. I 1989, samme året som den siste av bøkene i Sagaen om Isfolket kom ut, kunne vi lese i VG at mange bibliotek ikke ville kjøpe inn serien om Isfolket. Biblioteka hadde trange budsjetter og måtte prioritere bøker som var matnyttige og av mer varig verdi enn denne kiosklitteraturen. Kioskvelterne var dessuten så billige at folk hadde råd til å kjøpe dem sjøl, sa en biblioteksjef til VG. Og det hadde hun sikkert rett i. Det hadde aldri falt oss inn at Kongsvinger bibliotek skulle ha Isfolket i hyllene sine. Vi hadde dessuten ikke tid til å stå på vent på biblioteket for disse bøkene, vi var tross alt inne på ei fast liste med Wenche, Torill, Mari og Geir.
Men at Isfolket skulle være en litteratur som ikke gav noen varig verdi, det overraska meg som ung leser. Og når vi seinere fikk høre at Sandemo søkte og fikk avslag på medlemskap i Den Norske Forfatterforening, så ble vi sant og si litt skuffa. For vel forstod vi at Isfolket, i likhet med Morgan Kane, ikke var drama på linje med Gengangere og Rosmersholm. Til det var plotta sikkert for enkle, dramaene for grunne, språket for klisjefylt, persongalleriet for svart-hvitt og erotikken ofte på grensa til det vulgære. Men Isfolket var litteratur, høy eller lav, og den ga leserne opplevelser som gikk på sida av det litterære.
Så hva gjorde vi? Vi gav blaffen. På en vanlig hverdag betydde det så lite for oss likevel. Opplevelsen av å dele ei leseglede, eller en irritasjon, med en kollega på jobb var og er en stor del av leseopplevelsen for oss. Da er vi ikke så opptatt av om forfattere som Margit Sandemo, Herbjørg Wassmo, Marit Eikemo og Anne B. Ragde er medlem i Forfatterforeningen eller ikke.
I stedet leser vi videre og prøver å sette det vi leser inn i ei ramme og en sammenheng som noen ganger er litterær, noen ganger sosial. Derfor var det også helt på sin plass å pakke mann og kolleger i en bil og kjøre til Valdres et år for å se premieren på sommerspelet «Sol av isfolket». Dette var Isfolket framført i blankvers – på nynorsk – med skuespiller Paul Ottar Haga i rollen som Tengel den gode. Nesten tjue år etter at Isfolket fikk stempel som litteratur med liten varig verdi ble serien satt inn i ei kulturell ramme som var mer høykulturell enn stativa på Narvesenkioskene. Om det gjør Isfolket til høykulturell litteratur vites ikke, men nok en gang: Vi gir litt blaffen. I stedet leser vi bare videre.
«Langt tilbake i tiden, for mange hundre år siden, vandret Tengel den onde ut i ødemarken for å selge sin sjel til Satan. Han ble stamfar til isfolket. Tengel fikk løfte om jordisk vinning mot at minst en av hans ætlinger i hvert slektsledd skulle gå i tjeneste hos djevelen og utføre onde handlinger. Deres tegn skulle være de kattegule øynene, og de skulle være i besittelse av trolldomsmakt. Og en gang skulle det fødes en som eide større overnaturlig kraft enn verden noen gang hadde sett. Forbannelsen skulle hvile over ætten til det stedet der Tengel den onde hadde gravd ned gryten han brukte da han kokte heksebrygget som manet fram Mørkets Fyrste. Så sier legenden, om den er sann, vet ingen.» (Åpningen av «Sagaen om Isfolket»)
*Margit Sandemo skal ha beskrevet seg sjøl som nettopp dette: «Jag er bara en bonde i litteraturens utmark.»