Retorikk handler om å overtale. De fleste av oss liker å få det som vi vil, eller i alle fall komme fram til et rimelig kompromiss som gjør at vi føler at vi har blitt hørt og forstått. Slik er det enten vi forhandler om melk eller juice på frokostbordet eller om høyere lønn med sjefen.
Bruker jeg sjøl, bevisst eller ubevisst, de retoriske pliktene i den dagligdagse kommunikasjonen? Ikke som jeg har tenkt over, kan det være fristende å svare.
Jeg tror likevel de fleste av oss gjør det, men de færreste gjør det vel helt bevisst hele tida.
Tradisjonelt opererer retorikken med tre plikter, eller appellformer. Logos appellerer til fornuften, etos til vår tiltro til den som taler, mens patos appellerer til følelsene våre . I reklamebransjen ser man for seg at logos er merkevaren/fakta, den som har produsert, etos er det logiske resonnementet, det som snakker til hjernen, mens patos snakker til hjertet og er det som beveger.
Retorikk er kunsten å overtale, og for de fleste av oss er det noe vi driver med hele tida, helt fra vi er bittesmå, om enn ikke nødvendigvis verbalt.
Ta for eksempel den vesle ungen din som kommer og ber om å få tuttesmokken sin lenge før leggetid. Kanskje kan hun ikke snakke enda, men det bedende blikket, den søte, smattende munnnen og den uskyldige minen går rett i hjertet på deg, og du lar deg overtale. Bevisst eller ikke, barnet har greid å overbevise deg, gjennom bruk av patos, at dette var en fin ting å gjøre for henne. Hun har fått det som hun vil.
Ubevisst bruker jeg nok de retoriske pliktene flere ganger daglig, i de fleste av de dagligdagse situasjonene livet mitt består av. Om ikke hverdagen består av så mange anledninger der jeg skal tale, så består mye av kommunikasjonen med omverdenen av diskusjoner og samtaler der man må argumentere for sitt ståsted og aller mest ønsker å komme i havn med en konklusjon. Det kan være alle slags situasjoner, fra en samtale med en potensiell kunde i hyttefeltet vårt, via en prat med svigermor om hvilken middag som passer best når hele slekta skal samles, til en diskusjon om husarbeid med min mann.
Nylig bråbestemte min mann og jeg oss for å ta ei langhelg, bare vi to. Hvor ferden skulle gå, det hadde vi ikke noe formening om. Når vi så skulle komme med ønsker, så visste jeg at det mest fornuftige av meg var å spille på harde fakta, altså reisetid, pris, direkterute, avreisedag som passer med mulighet for gårdsavløser og andre praktiske ting som jeg vet er veldig viktige for min bedre halvdel. Logos.
Samtidig veit jeg også at utsiktene til godt øl og mye mat appellerer, og litt flashing av lekre instagrambilder av eisbein og bierstuber frister svinebonden på et anna nivå enn «billig og praktisk». Patos.
I hvilken grad min troverdighet som reiseleder og «den som kan med» hotels.com og slikt spiller inn, er jeg mer usikker på. Men uansett så ble vi ganske greit enige om at ønsket mitt, Berlin, var et ypperlig reisemål.
Jeg skal ikke påberope meg at bruken av retoriske plikter var bevisste, det handler vel mer om god kjennskap til den man kommuniserer med og til, og kunnskap om hvilke knapper man vil eller ikke vil trykke på. Men i etterkant er det i alle fall enkelt å identifisere de ulike appellformene som ble brukt.
På samme måte tror jeg at man finner alle plikter i bruk i nesten alle kommunikasjonsformer, som for eksempel i sosiale medier. Ofte har jeg lurt på hvorfor enkelte jeg følger på Facebook kan få et vell av likes og dislikes for det de sier og gjør, mens andre som ytrer akkurat det samme blir fullstendig ignorert. Vel handler det om algoritmer og synlighet, men vel så mye handler det om den enkeltes troverdighet i egenskap av den de er. Jeg liker godt å snakke som jeg har greie på a l t, men sjølsagt har jeg ikke det. Det er lett å høre hvor hult det låter når jeg skråsikker meg gjennom ting jeg ikke har greie på.
Mange liker å dele saker i sosiale medier, og noen av disse kan være i overkant opptatt av å informere hvor mye elendighet eldre mennesker i Norge blir utsatt for. De kjører nokså ensidig på dette med patos når de deler sine sørgelige saker på Facebook. Det er de jo på ingen måte alene om, kommentarfelta kan i mange saker fylles til randen med føleri, men være eventyrlig blotta for fakta. Og nettopp derfor tror jeg mange føler at de «vinner» poenget hver gang de publiserer en ny elendighet, man blir jo aldri motsagt. Hvem i all verden har lyst til å pøse på med iskald logikk i saker som omtales som hjerterå, umenneskelige, uverdige osv., gjerne illustrert med bilde av vakre, gamle hender og nydelige ansikter tydelig prega av et langt liv i slit. Ikke jeg i alle fall.
Da holder jeg meg heller unna mens jeg tenker at det er litt sørgelig, det også. Og samtidig er jeg ikke sikker på om noen vinner i en slik kommunikasjon, eller om formen i seg sjøl er tap for oss alle. Jeg tror helst det siste.