Her en dag rydda jeg i dropboxen min og sletta sikkert flere tusen bilder av One Direction. 1D har vært en av mine barns store lidenskap i mange år, og de fleste av bildene skrev seg fra den tida hun var fjortis og simpelthen aldri kunne få nok.
Det er sikkert ganske opplagt, men vi har altså verken tatt bildene sjøl eller betalt for dem. Alt er friskt og freidig lasta ned fra ymse nettsider og blogger. I og for seg ikke så problematisk.
Utfordringa med bilder man «finner» på nett er i det øyeblikket man vil begynne å bruke dem.
Det er regler for slik. Og hovedregelen er ganske enkel: Det har man ikke lov til.
Aldri? Aldri. I alle fall ikke med mindre opphavspersonen selv har lagt dem ut til fri bruk, med eller uten CC-lisenser osv.
Finner du et fantastisk bilde som hadde passa perfekt i den nye katalogen din, så må du ta deg bryet med å spore opp opphavet til bildet og finne ut om det er mulig å bruke det. Ligger det ikke ute med CC-lisens, eller du har funnet det i Canva eller Pixabay (men også der bør man sjekke rettighetene), så må du spørre fotografen om du kan få kjøpe retten til å bruke bildet. Alltid.
Det er fotografen som eier bildet. Å bruke det uten lov er å stjele.
Med fare for å virke som en grinete supermoralist, men … Det er vel ikke innafor å forsyne seg av noe folk lever av å lage og selge?
Det samme gjelder for musikk. Selv om det hadde vært utrolig kult å kunne bruke Astrid S Eller Coldplay til den nye Facebook-videoen vi har fått laget oss på jobb, så kan vi altså ikke det. Bruk av musikk, både digitalt og i det fysiske rommet, er underlagt ganske strenge regler, og man må – og bør – betale avgifter for dette. Har man ikke et stort produksjonsbudsjett som tillater dette, kan man trøste seg med at det finnes ganske mye musikk som ligger ute under CC-lisenser, både med og uten betaling (som er vesentlig mindre enn det Coldplay skal ha).